SEPARATUTSTILLING PÅ BOMULDSFABRIKEN KUNSTHALL ”VÅKNE OPP TIL EN NY VERDEN” 1.MARS – 27.APRIL 2025
Åpningstale holdt av Trine Skei Grande, fulgt av samtale mellom henne og Calina Pandele Yttredal. Oslo Kommunes Kunstsamling gjorde innkjøp fra denne utstillingen.
Kunstnersamtale med André Gali, kurator formidling KORO og frilans skribent.
Vi går inn i utstillingen gjennom en “Portal”, 3 X 4 m, en installasjon bestående av maleri med iriserende maling utført på transparent materiale som samspiller med lyset og gir en følelse av tredimensjonalitet. Motivet er hentet fra stavkirkenes treskurd som er flettet sammen med vår tids utrydningstruede dyr og planter. På denne måten knytter Yttredal natur og kultur sammen gjennom tidsperspektiver, hvor fortidens bilder får resonans inn i samtiden og visjoner for fremtiden. Portalen som arkitektonisk konstruksjon kan også fremstå som en terskel mellom en reell og en imaginær verden hvor den evige syklusen med transformasjon, liv og død er et gjennomgående tema.
Malerier, tegninger og trykk utført i ulike teknikker, er relatert til fortellingen vist i ”Portal”. Kurateringen av verkene gjennom fire rom med distinkte fortellinger som også inkluderer stedets historie, gir utstillingen en videre dimensjon ved å knytte det lokale til det globale. En presentasjonsvideo var del av utstillingen. Kurator: Åse Kamilla Spielkavik Aslaksen
Ubehaget i naturen – om Calina Pandele Yttredals omfattende, kunstneriske univers
Av André Gali
«For the world is changing:
I feel it in the water, I feel it in the earth, and I smell it in the air.”
J.R.R.Tolkien
«Jeg ser, jeg ser ...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt ...»
Sigbjørn Obstfelder
Calina Pandele Yttredal er en usedvanlig dedikert billedkunstner med en omfattende og variert produksjon bak seg, som har markert seg nasjonalt og internasjonalt. Kunsten er for henne en måte å navigere seg gjennom verden på.
Allerede fra tidlig barndom var hun fascinert av naturfenomener, og studerte møysommelig de iriserende fargeskiftningene på insekters og fuglers kropper når hun støtte på dem i skogen eller parken. Med utgangspunkt i sin interesse og nysgjerrighet for omverden skapte hun sin indre verden som hun hadde en sterk impuls til å uttrykke gjennom å tegne og male. Denne indre verden utvikler hun fortsatt og den er utgangspunktet for det hun skaper i dag. Der kommer den av og til nesten ufiltrert til uttrykk gjennom en arbeidsprosess som ligner Surrealistenes automatskrift – der det ubevisste kommer til syne uten å bli redigert av rasjonaliteten.
Yttredal markerte seg tidlig med sitt maleriske formspråk. Som 19-årig student ved Statens Kunstakademi i Oslo ble hun antatt på Statens kunstutstilling, Høstutstillingen – noe som den gangen nok hadde enda høyere status enn i dag og det å delta der ble regnet som et godt tegn på at man hadde fremtidsutsikter som kunstner. I forbindelse med 100-årsjubileet for Høstutstillingen noen år senere, i 1987, omtalte den ærverdige og profilerte kunsthistorikeren Åsmund Torkildsen Yttredal positivt i Morgenbladet under tittelen ”Markant ny-ekspresjonisme”.
Siden hun avsluttet studiene ved Statens Kunstakademi, har hun hatt en jevn utstillingsvirksomhet med separatutstillinger og deltagelser på gruppeutstillinger i inn- og utland. Hennes første separatutstilling var i Oslo, Kunstnerforbundet i 1990. Hun har gjort en rekke prestisjefulle offentlige oppdrag, mottatt flere priser for sin kunst, og er innlemmet offentlige og private samlinger. Yttredals kunstneriske produksjon er i stadig utvikling og hun utforsker ulike teknikker, både tradisjonelle og ny-teknologiske, innen maleri, trykk, tegning, og har også jobbet skulpturelt med kunst i offentlig rom. Et gjennomgående trekk i hennes kunstneriske virke er en fordypning innenfor temaer som lys, farge og rom.
Tematisk behandler hun store eksistensielle problemstillinger knyttet til natur, klima, mytologi, historie, og spiritualitet. Formspråket er figurativt og kan fremstå som surrealistisk og med forunderlige og/ eller foruroligende undertoner. Utstillingen på Bomuldsfabriken kommer i en rekke separatutstillinger der hun utforsker naturen med en særskilt sensibilitet for konsekvenser av menneskelig påvirkning og nysgjerrighet for naturens egne (overlevelses)mekanismer.
Selv om Yttredals sterke engasjement for naturens egenverdi innebærer en politisk bevissthet rundt klima og med det en oppfordring til betrakteren om å ta et ansvar for de klimatiske fotavtrykk man setter igjen etter seg, er drivkraften høyst eksistensiell: Yttredal kjenner på en tilhørighet og en forbindelse til naturen, lyset og fargene som er helt grunnleggende for hvordan hun forstår sin væren i verden. Denne erkjennelsen gir seg utslag på to måter; det vi kunne kalle en nesten åndelig utforskning av lys og farger – Yttredal er en kolorist med et enormt repertoar og kan fremkalle overraskende nyanser og talende kontraster i en pågående fenomenologisk undersøkelse av omverden. Farge er rett og slett elementært i Yttredals vokabular. Selv har hun sagt at hun maler lag på lag og blander sammen medier som en alkymist: «For meg har fargen et eget liv, en egen dimensjon. Noen ganger har jeg malt til det ble mørkt og kunne allikevel kjenne fargens tyngde og temperatur.»
Den andre måten dette slektskapet til naturen kommer til uttrykk er gjennom det man kunne kalle en empatisk holdning til omgivelsene; hun fremstiller naturen som en likeverdig part, ikke som en ressurs underlagt menneskets kontrollbehov. Her har hun et slektskap med filosofen Arne Næss og hans økosofi som blant annet vektlegger «at alle levende vesener er en del av den samme helheten».
Det er noe urovekkende i Calina Pandele Yttredals kunst, som om det like under overflaten finnes en dyp eksistensiell krise som kan bryte seg ut gjennom bildets motiv når som helst. Her ser vi fellestrekk med den nylig avdøde filmskaper og surrealist David Lynch, som er kjent for å borre i ubehaget under overflaten i tradisjonell amerikansk småbykultur. Idyll settes opp mot mørke krefter og drifter, og det kjente og trygge oppleves plutselig fremmed og farlig. Begreper som «uncanny» og «unheimlich», som beskriver den psykologiske erfaringen av at det er noe rart eller feil med en kjent situasjon eller fenomen som kan skape frykt og uro, er nærliggende.
Hos Yttredal er det særlig naturen som fremstår vakker, men underliggende i kunsten hennes aner vi hvordan menneskeskapte klimaendringer er i ferd med å bryte opp og endre verden fundamentalt. Som kunstner er det naturlig å lese henne inn en tradisjon som har stått særlig sterkt i Norge fra romantikken til Edvard Munch der naturen har vært et sentralt motiv. Likevel har hun kanskje mer til felles med surrealistene i sin tilnærming til det hun ser og opplever og tar med seg inn i kunsten. Men det særegne hos Yttredal er at hennes motiver og tematikker er direkte knyttet til teknikkene hun anvender. Når hun påfører transparente tynne sjikt lag på lag, skaper hun stemninger og romfølelse lik en tekstur av luft der figurene blir manet frem av lys gjennom tynn tåke. Det gir en drømmeaktig følelse til det ellers figurative og realistiske uttrykket, som på denne måten kan knyttes til vår underbevissthet og skape en større dimensjon. Bildene har i seg drømmens komplekse landskap, særlig når hun utfordrer naturens egen logikk: som en isbjørn i en tropisk skog.
Kanskje er det et forvarsel om hva som kommer når økologiens systemer bryter sammen – når isen smelter og havene stiger - kanskje en sann drøm om de kritiske endringer som allerede er i ferd med å skje, som et frempek, et bilde som blir (mer og mer) sant etter hvert som ulike økosystemer endrer seg og det er mulig å se for seg at en isbjørn på et tidspunkt ikke lenger har sitt opprinnelige habitat blant is og kulde, fordi den tropiske vegetasjonen har krøpet nordover som et resultat av den globale oppvarmingen. Det er noen grunnleggende endringer som skjer – det er noe med kloden, som det ikke er så lett å sette fingeren på, men som oppleves feil – for å stjele en beskrivelse av ubehaget i den moderne verden som er formulert treffende av dikteren Sigbjørn Obstfelder og sitert fra diktet Jeg ser over her, og som Yttredal selv ofte refererer til. I kunstnerskapet sitt undersøker Yttredal det ubehaget i en verden som er i ferd med å bli feil, men viser også naturens evne til tilpasning og hvordan den på godt og vondt våkner opp til en ny verden.
